Daglig leser vi om en enorm vekst i forbrukslån, økning i antall inkassosaker, økning i antall misligholdte lån og vi kan se på «ofrene» i Luksusfellen. Det vi også kan se på er stigningen i aksjekursene til selskapene bak forbrukslånene. Det er bare noen få som gjør det, men tro meg, det er bedre å være aksjonær enn låntager i disse selskapene. I regjeringen diskuteres det om hvordan man kan legge en demper på markedsføringen av disse utlånene.
Det reiser igjen et viktig spørsmål; hvor mye skal staten bestemme om den enkeltes formue/ pengebruk/formuesforvaltning. Vi liker jo å tenke at lønna vi får utbetalt vil vi bestemme over selv. Problemet oppstår som følge av at noen ikke klarer å styre sine egne penger selv. Vi kan dog ikke forvente at alle behersker prosentregning og finans/investeringer generelt, men det er allikevel noe vi kan gjøre.
Har derfor lyst til å nevne, ganske kort, noen erfaringer fra skoleåret 2004-2005 da jeg vikarierte på en videregående skole i Telemark. En av klassene (realfag) hadde, etter min mening, grei lærebok, godt læringsmiljø og entusiastiske elever. Det var en glede å undervise i den klassen. Jeg er sikker på at de ble relativt godt forberedt på voksenlivet hva gjelder økonomi.
Elevene i de 2 andre klassene, derimot, gikk ut av 3. klasse med svært begrenset kompetanse både i bedrifts- og privatøkonomi. Dårlig lærebok og læreplaner, hvor alt som omhandler eierskap, aksjer, kapital +++ var helt fraværende. Fraværende var også alt av privatøkonomi. En del av disse elevene blir som lam på slaktebenken når de møter driftige og erfarne «rådgivere» der ute.
Les også: Massesøksmål mot DNB
Etter bare noen uker i jobben sitter jeg blant 7-8 kolleger på personalrommet. I forbindelse med en faglig diskusjon av en lærebok nevner jeg at jeg har noen aksjer i et selskap som er notert på Oslo Børs. Det skulle jeg ikke gjort. Jeg var helt uforberedt da det plutselig kom følgende kommentar fra sidemannen: «Jasså, du liker å gamble med penger», kombinert med et morskt ansiktsuttrykk og kunstpause. Selv om jeg straks forsto at han representerte et absolutt lavmål av inkompetanse, ble jeg noe overrasket.
Jeg gadd ikke å svare på slik uforstand, men husk på at han kanskje underviser din sønn og/eller datter.
Jeg delte kontor med 5 kolleger. En dag i januar 2005 var kun jeg og en mannlig kollega på kontoret. Forsiktig sier han: «Jeg forstår at du er interessert i aksjer++». Jeg var ikke sikker på om dette var en snubletråd så jeg svarte noe unnvikende. Etter et par minutter uttaler han at han synes det er hyggelig å ha fått en kollega det gikk an å diskutere disse tingene med, «for det går ikke på denne skolen». Han logger seg inn hos sin megler slik at jeg ser at han har aksjer og fond for ca 600.000,-. Utover våren 2005 hadde vi mange gode samtaler, men bare når han og jeg var alene på kontoret.
Jeg tenker fremdeles på alle de flotte elevene som dessverre hadde lærere som så på eierskap, aksjer, investeringer, avanse++ som et onde det ikke skulle snakkes om. Kanskje er dette med på å forklare mange nordmenns enorme appetitt på råtne investeringer jfr. linken ovenfor.
