Ser jeg tilbake til tiden på barne- og ungdomstrinnet og videregående skole, var det fint lite vi lærte om økonomi. Jeg sier «vi» for det var slik det var for oss alle. Lærerne kunne ikke økonomi, vi skal kanskje ikke forlange det på barnetrinnet, men heller ikke på ungdomstrinnet kunne lærere eller litteraturen bidra med økt kunnskap om økonomi. Jeg husker godt eksemplene i matematikk, som kun var matematikk uten relevans til det virkelige livet. Et eksempel: 2. grads likninger og kurvedrøfting. Sikkert interessant for noen, men ingen kunne bruke det til noe. Praktisk bruk var ikke nevnt i læreboka.
Det var først når jeg studerte på Handelshøyskolen BI jeg lærte at dette kunne brukes og hvordan det kunne brukes. Da så jeg nytteverdien og har hatt stor glede av å mestre ulike verktøy i mitt daglige virke som lærer.
Omtrent i 1990 kom regnearket. Det var amerikansk ved navn «SuperCalc». Da lærte jeg, og etter hvert mine studenter, hvordan vi kunne lage økonomiske regnearkmodeller for ulike økonomiske problemstillinger. Jeg og mine kolleger ble selvlærte på dette område. Det fantes da ingen kurs.
Det er slettes ikke bra at så sent som i 2006 kom det ny lærebok i økonomifaget på vid. skole. Dette året hadde jeg et vikariat på vid. skole. Med boken fulgte det en diskett/CD med ferdige regnearkmodeller. Det var ikke til å tro. Elevene skulle altså nå løse oppgaver vha ferdige programmerte modeller i Excel. Det som skjedde var at i stedet for å sette seg inn i en problemstilling, for så å lage en regnearkmodell som løsning, ble oppgaven nå å finne den ferdige regnearkmodellen de kunne bruke.
Så fort det dukket opp en oppgave hvor tallene ikke straks kunne tastes inn i ferdigmodellen hadde elevene et problem. De fikk ikke løst oppgaven.
Heldigvis er noe, men ikke alt, av den trenden snudd. Ikke så rart da den type læring er helt ubrukelig i det virkelige liv. Elevene satt ikke igjen med noen ting.
I dag underviser jeg studenter i alle aldre. Felles for så godt som samtlige er interessen for økonomi og å kunne bruke Excel til modellbygging. Da sitter studentene musestille og tar til seg all den kunnskapen de kan. Det kan jo også være slik, for noen, at de på et tidligere tidspunkt har lyttet til feil rådgivere og har blitt påført betydelige tap. Økonomimagasinet «Dine Penger» har hatt mange artikler om dette.
Rådet må være at vi lærer våre små (og store) kunnskap som kan anvendes i det virkelige liv. Hva kan de oppnå? Hva skal de bruke det til? Det vil øke interessen og læringsviljen. Jeg våger den påstanden at de aller fleste ikke vet hvordan f. eks. et annuitetslån er satt sammen. Det skulle ikke vært slik. Vi er alle ansvarlige for våre økonomiske disposisjoner og derfor burde flere hatt bedre forutsetninger for å ta avgjørelser som får betydning kanskje i flere 10-år fremover.